• Forside
  • Add meg
  • Skottland 2012
  • Viltkamera
  • #HekLaduK
  • 4

    Jaktopplevelse av de store.

    Det begynte i 10-tiden på lørdag, værgudene har siden fredag skjenket oss vestlendinger uendelige liter regnvann. Det var mildt sagt et kraftig regnvær,  og i mine øyne et perfekt jaktvær. Kraftig regnvær fører til at smygjakten går lettere, og man har en anelse om hvor hjorten kan stå. De står ofte i tette granfelt når været er på det våteste og kraftigste. De er litt som oss mennesker, de søker ly.

    De som har fulgt med vet at jeg sliter med jaktgudens vrede, det som kan gå galt, har gått galt. Vinden har vært ekstra lunefull, hjorten har oppført seg helt spesielt. Slikt fører til frustrasjon. Og den siste uken har alt som heter jakt blitt prioritert vekk, borte, ute, utelatt.

    Men så kom lørdagen, jeg hadde en god følelse i kroppen, det var frihelg og jaktvær. Jeg fant fram jaktdressen som er skapt for slike dager, eller for å si det enkelt, det er kun Norrøna Recon som duger på slike dager. Sånne dager der vannet kommer sidelengs i kraftige men lunefulle vindkast. Dyttet på deg fra alle kanter, enten du vil eller ikke.

    Jeg stod lenge og vurderte vinden, før jeg fant ei rute jeg ville gå. Og etter en halvtime kom jeg fram til et granfelt og fikk skimtet en hjortefigur mot horisonten, jeg bedømte det til å være et hanndyr, og vi har to bukker i området som er skytbare, den ene har fire tagger, den andre har 5 tagger i geviret.

    Kunne dette være en av disse bukkene? Jeg krøket meg så liten jeg klarte og gikk ca 400 meter tilbake der jeg kom fra for å vurdere vinden, den stod heldigvis i min retning. Men det skifter fort, så jeg pønsket ut ei rute for å komme rundt hjorten, klatring og smyging måtte til, og etter ca 20 minutter stod jeg bak en kant og hjertepumpa slo hardt, pulsen dirret som en amerikansk bilmotor.

    Jeg var sikker på at hjorten stod nedenfor kanten, men den kunne fått ferten av meg, eller hørt meg... jeg var ikke helt sikker på at bukken fortsatt var i området. Jeg satt i ro en stund bare for å lytte etter knekkende kvister.

    Så sneik jeg meg fram mot kanten, de siste ti meterne på kne, og kikket over kanten. Der stod pinameg bukken, med baken til, ørene vinklet frem og tilbake, den skjønte kanskje at det var jeger bak berget.

    For et prektig syn, to grove gevirstenger plantet på et skikkelig stor og lang hjortekropp, dette var faktisk sjefen, sjefsbukken. Han snudde seg rundt og stod laglig til for skudd. Det er i slike situasjoner man ser hvilket fantastisk dyr dette er.
    Gevirstengene hadde tre tagger i toppen på hver side, og var over snittet grovt. Helt klart en bukk som gjør mer nytte i skogen enn i frysen. Denne karen kommer til å være konge i skogen de neste ukene.

    Jeg lå og beundret den store hjorten, og hadde et håp om at det var flere dyr i nærheten, men tida gikk, og etterhvert ruslet bukken sakte men sikkert ned i granfeltet igjen.

    Kroppen min ristet og var fylt med en glede jeg ikke har kjent på lenge. Alle hår på kroppen reiste seg.

     

     

    Jeg trakk meg forsiktig tilbake, vel vitende om at jaktlykken har snudd.



    Frank Eimhjellen

    28.09.2014 klokka 22:28
    Aaah, det er slike jaktopplevelsar ein lever lenge på! :) Herlig!

    Tore Nesbakk

    29.09.2014 klokka 10:42
    Fantastisk :)

    Stod sjølv og såg lenge på ei kolle med kalv som låg perfekt til for snikjakt i går, men vi lot dei vere i fred enn så lenge. Kalven kan godt få vekse litt til.

    Hjortefot

    06.10.2014 klokka 22:17
    Tore Nesbakk:

    Den blir jo bare større og større :)

    Hjortefot

    06.10.2014 klokka 22:17
    Frank Eimhjellen:

    Nettopp !

    Skriv en ny kommentar

    hits