• Forside
  • Add meg
  • Skottland 2012
  • Viltkamera
  • #HekLaduK
  • 1

    Hjortebrunst og urkrefter

    .

    Det er som et ekko i genene, de groteske brølene hjortebukkene lirer av seg i oktober måned. Den som aldri har hørt et hjortebrøl vil trolig tenke på troll og underjordisk aktivitet.

    Brøl som kan få løv til å gulne, gress til å visne og legge seg flatt. Det er livets syklus. Brunsten og brølene er urkrefter som sikrer fremtidige generasjoner.

    Det er fantastisk å være en del av naturen i oktober. Bare sitte der oppe i fjellet og vente. Sitte der og lokke. Etterligne disse absurde lydene som runger i hjorteskogen.

    Ofte får man som jeger store opplevelser.

    Og dette er for mange jegere kanskje det største man kan være vitne til. Skikkelige nervepirrende nærmøter med hissige bukker, se brunstkamper på fjellhyller og myrdrag.

    Jeg var tidlig ute, det var mørkt og kaldt. Jeg hadde hørt to bukker som virket å stå riktig med tanke på skiftende vind i fjellet. Vinden stod skrått nedover.

    Det er vanskelig å vurdere størrelsen på bukken utifra brøl og volum. Men her var det liten tvil om at det var selveste sjefen som holdt leven lenger borti lia. Han var på vei opp i det tette granfeltet. Sånt granfelt som får jungel til å se ut som åpent landskap.

    Jeg ville bare forsøke å få et glimt av han. Den store bukken har jeg ingen ønsker om å skyte.
    Han brølte seg fort oppover bortenfor meg. Det betydde at det måtte løpes motbakke parallellt med bukken. 
    Dette innebar at jakke og håndkikkert ble slengt oppå ei tue, og jeg tok opp jakten til fots, lange steg, i gjørme og våt myr. Under grankvist og over rotvelt. Oppover, og oppover i terrenget.

    Med kondis langt unna birkenform, samt den litt tunge crossfitbørsa og en løpeteknik som ein skiftenøkkel var det en opplevelse i seg selv.

    Jeg kom til toppen av lia og fikk bare et lite glimt. Et par sekund idet han snudde og vinklet oppover. Han var stor, og han bare forsvant inn i granfeltet. Der stoppet han etter få meter og satte igang konserten for fullt.

    Jeg satte meg på huk bak en mosegrodd stein og svarte bukkens brøl. Han gikk amok og braste frem og tilbake rett bortenfor meg. Grankvistene føk og ble knust. 

    Så kom det to nye bukker inn i leken. En på min høyre side, kanskje 200 meter oppi fjellskråningen. Og en bukk med litt pinglete brøl på min venstre side. Den var langt unna.

    Jeg lokker i håp om å få et glimt av den største. Bare få se kropp og gevir. Synet av sjefsbukken er minst like gjevt som å felle en hjort. 

    Det blir stille. Og det er ofte et tegn på at den vil gå rundt meg for å se hvilken trussel jeg er. Så jeg flyttet meg for å få bedre oversikt bak meg. Idet jeg setter meg ned ser jeg noe brunt som kommer oppover med krøket rygg og tungen hengende ute.  Pinglebrøleren er nå innpå ca 20 meters hold. Han er en slik bukk vi ønsker å felle, liten og med puslete gevir. Men han stopper ikke der,  han kommer snikende, geviret ligger bakover mot ryggen, han krøker seg og har tungen hengende ute. Nå er det ca 10 meter.... Et lite byks fra bukken som nå står rett foran meg. Holdet er under 5meter. Helt utrolig.

    Rødpunktet i V8'n finner bukken idet GRS-stokken berører skulderen.
    "SCHMAACK" En 165grains Federal Trophy Copper treffer perfekt og bukken ligger på stedet. Livssnoren ble klippet momentant.

    En cocktail av følelser bobler i kroppen, der ligger akkurat en slik bukk jeg var ute etter. En slik vandrer som ikke har eget harem. En sånn perfekt matbukk. For et vakkert dyr, og for en fantastisk opplevelse. Intenst og spennende.

    Storbukkene fortsetter konserten uanfektet mens dirigenten drar bukken med seg nedover lia. 

    En stor takk til vår natur som lar oss høste både opplevelser og mat.

    0

    En tidlig oktobermorgen

    Frost, brunstbrøl, og en lys morgen på utkikk etter hjorten.
    Det hadde gått langt og lenge ut i jakttiden. Det hadde vært stang ut gang på gang. Slikt gjør noe med deg som jeger, og ikke minst som person. Du blir litt rastløs, litt usikker, og bare venter på at boblen skal nå sitt klimaks og sprekke. Bare en hjort med et perfekt velretta skudd er nok. Bare det er perfekt.

    Denne morgenen snudde alt, Myrpys lov ble forkastet, vrengt og spyttet på.
    To hjorter, en mellomstor, og en liten kommer vandrende mellom dødt rimdekket gress, bjørkekratt og ugress.Jeg anslår avstanden til det minste dyret til ca 100 meter, stiller den nye Zeiss V8'n ned til ca 16X forstørrelse. Jeg ligger stødig som fjell med GRS-stokken mot skulderen. Den fine røde prikken finner sin plass høyt i bogen. Shmack! Den minste hjorten klapper sammen på stedet. Livssnoren ble klippet rett av.

    Den andre hjorten sprinter lett unna, og vandrer rastløst mellom åpne områder og  noen bjørketrær som står klyngevis.
    Jeg vurderer det til å være ca 50 meter lenger unna, og gir ASV'n noen klikk slik at den er klar om den andre hjorten skulle finn på å stille seg lagelig.

    Og det føles som timer, de små minuttene det tar før denne hjorten stiller seg med full bredde mot meg. Jeg sikter høyt i bogen,  og hjorten ligger på stedet før lyden fra kula får rullet gjennom fjellsidene. Trophy Copper fra Federal har nok en gang gjort en strålende jobb.

    Det var en fantastisk doublè -- Nå var jeg endelig i gang, jeg også.
     


    Den største hjorten, fjorkolle på 40kg . Helt perfekt uttak.

    Les mer i arkivet » Oktober 2016 » September 2016 » August 2016
    hits